Denne myten har vi bidratt litt til sjøl, dessverre (se myte 21). Vi også har snakka om «det samiske språket» i entall, men dette er nok ei forenkling.

Det fantes en gang i tida elleve ulike samiske språk – sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kemisamisk, akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk. Mange av disse språkene var ikke gjensidig forståelige selv om de er åpenbart beslekta – kanskje litt som norsk og islandsk.

På grunn av den antisamiske politikken som ulike stater førte før i tida, så er mange av de samiske språkene utdødd eller døende i dag. Innafor Norges grenser har det blitt snakka sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. I dag gjenstår sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Pitesamene og skoltesamene finnes fortsatt på norsk side, men nesten ingen av dem kan sine egne språk lenger. I likhet med så mange andre samer (se myte 11).

Nordsamisk, som snakkes fra Narvik og nordover i Norge, er det største samiske språket, og har mange dialekter. Den sjøsamiske dialekten på kysten av Finnmark og Troms stod lagelig til for hogg under fornorskninga, så det er ikke mange som snakker den lenger – men på kysten prøver flere å lære seg samisk i dag. Ellers er det ulike dialekter øst og vest i Finnmark, og de sørlige delene av Troms har også sin egen dialekt.

Lulesamisk snakkes av færre, men står spesielt sterkt i Tysfjord i Nordland. Sørsamisk er det samiske språket fra Saltfjellet og ned til sydkanten av Sápmi (ved Trollheimen, Dovre og Femundsmarka). Dette språket skiller seg sterkt fra nordsamisk og lulesamisk, og er spesielt trua.