---

---

---

MYTE 4: SAMER HINDRER FREMSKRITT OG UTVIKLING

Så, kommunen din har et svært prosjekt på gang. Det er kanskje et stort terrengløp over fjellet, plan om nytt hyttefelt, eller noen har foreslått at det skal lages ei stor gruve [1][2]. Lokalmedia er i ekstase: Endelig skjer det noe. Framskrittet kommer. Turistene flokker til. Det blir to tusen arbeidsplasser. Kommunen får så mye penger at alle på eldrehjemmet vil få konjakk hver dag fram til de dør.

Men neste dag lyder overskrifta: «Full stopp – samene er mot».

Første spørsmål: hvem er «samene»? Samer er ikke sånn at vi alle er enige. Så langt derifra. Når media og politikere sier at «samene er i mot» betyr det at «noen samer er mot». Men det er sikkert også samer som er for. Hører du noen gang at «Nordmennene er mot nytt hyttefelt i Valdres»? «Nordmennene vil ikke ha høyspentmaster i Hardanger?» Nei. Da hører vi at den og den aksjonsgruppa er mot.

Men med en gang det er ei samisk gruppe, så heter det «samene er mot». Alle samene. Alle samene i hele verden er mot. Hadde vi samer vært i stand til å stå så samla, så hadde dere hørt mer til oss. Det skal vi love.

Men ok, noen samer er mot. Hvorfor?

På media høres det ut som samer går mot store prosjekter bare av vrangvilje. Det er sjelden at media prøver å forklare hva som er grunnen til at reindrift, fiskere, Sameting osv. iblant er mot sånne tiltak.

Alle har rett til å verne om sine interesser.  Reindrifta mister beiteland og ferdselsveier hver gang noen gjør ei stor utbygging. Store tiltak i det som folk flest tenker på som «vill natur», oppleves for reindrifta omtrent som om noen skulle lagd konsert midt i åkeren din uten å spørre om lov. Samisk kystfiske har også rett til å beskytte seg mot at næringa deres blir ødelagt, for eksempel ved at noen pumper gruveslagg ned i fjorden.

Men når samer er mot, framstilles det likevel ofte som at «samene syter igjen». Sjøl om dette altså er vanlige folk som er redd for at livsgrunnlaget deres skal bli ødelagt [3].

MYTE 5: SAMENE VIL HA EN EGEN STAT

Vi samer har blitt anklagd for å ønske en egen stat siden det kom på moten at folkeslag skulle ha sine egne stater. Sjøl om vi faktisk aldri har krevd en egen stat så er likevel noen norsker, svensker, finsker og russere krystallklare på at vi egentlig vil ha en. På seg sjøl kjenner man andre?

Media har flere ganger prøvd å finne samiske politikere som ønsker en stat. Det har ikke lyktes [1]. Dette er en konspirasjonsteori på linje med at jødene prøver å ta over verden, eller at kondensstriper fra fly egentlig er gift som USA sprøyter ned over oss. Når konspirasjonsfolket får høre at ingen samer har sagt de vil ha en samestat, sier de: «De vil ha det, men de sier det ikke åpent».

Vel, da så. Da sier de jo at vi uansett bare lyver. Så hva kan vi egentlig svare. Vi kan kanskje svare tilbake at konspirasjonsfolket «vet at de sjøl lyver, men sier det ikke åpent»?

MYTE 6: SAMENE SNYLTER PÅ STATEN

Nå begynner vi å bevege oss langt ned i det brune grumset, men vi har hørt denne så ofte at vi ikke kan overse den. Hva folk mener når de lirer av seg sånt er ikke lett å vite, så det er litt vanskelig å imøtegå det.

Men kanskje tenker de på at samisk kultur mottar statlig støtte? Da er det snakk om å kaste stein i glasshus. Det er lite kultur i Norge som ikke mottar statsstøtte. Sånn er det i dette landet. Det kan man jo like eller mislike, men det blir merkelig å si at akkurat samisk kultur og næring ikke skal få statsstøtte når det meste anna kultur og næring får det.

Når politikere går ut med rødpenn og stryker alle forekomster av ordet «samisk» i statsbudsjettet men lar alt annet stå – da kan vi snakke om spesialbehandling av samer, da. Og ikke av den hyggelige sorten.

Til syvende og sist er jo dessuten vi samer i Norge en del av norske staten. Vi har statsborgerskap med de samme rettigheter og plikter som alle andre, jobber som alle andre og betaler skatt som alle andre. Det hadde vært litt rart om ingenting samisk skulle få støtte fra staten, når det er masse samer som er med på å betale for staten.

MYTE 7: SAMENE ER PRIVILIGERTE MED MANGE STIPEND OG UTDANNINGSTØTTEORDNINGER

Noen tror visst at staten kaster så mange særordninger etter oss samer at vi ikke trenger å løfte en finger for å lykkes i livet. De som tror det har mista poenget. Poenget er nemlig ikke å gi støtte til samer men støtte til samisk språk. Hvis du synes dette høres ut som flisespikkeri, hør oss ut. Hvis du studerer samisk kan Sametinget gi en del tusenlapper i støtte [1]. Dette er ikke lett-tjente penger. Men viktigere: du kan søke på disse midlene sjøl om du ikke er same.

Vil du lære deg samisk? Vær så god, søk om støtte. Ingen spør om avstamning eller hva slags folkeslag du mener deg å tilhøre. Poenget er at flere skal lære seg samisk, fordi språket vårt er trua og vi mener flere bør lære seg det for å sikre at det overhodet finnes samisk om hundre år.

I tillegg er det tre studieplasser ved Universitetet i Tromsø som er «reservert» for samiskspråklige, to på juss og en på medisin. Igjen er det snakk om folk som kan samisk, ikke samer. Norge har blitt bygd på landet til folk som snakker to språk. Norsk og samisk. Samisk er ikke et språk som har kommet hit, det er et språk som alltid har vært her. Mange i Norge har samisk som morsmål, og de har rett til å leve livet sitt på dette språket – i sitt land. Disse trenger lærere, leger, advokater, barnehagepersonell og andre som skal kunne «betjene» dem på deres eget språk. Derfor er det allernådigst reservert et par studieplasser.

MYTE 8: SAMER ER HÅRSÅRE

La oss si at du har brunt hår. I løpet av livet ditt vil du møte en jevn strøm av stygge utsagn om sånne jævla brunhåringer som deg sjøl. Det er ingenting å gjøre med. Det har alltid vært sånn. Du er vant til det. Mange liker bare ikke folk med brunt hår. Andre har ikke noe i mot dere, men synes det er noe morsomt ved dere brunhåringer. Noe man kan vitse med. Du kan ikke rømme fra det, det er overalt.

Folk med brunt hår er latterlige. Dere er kravstore. Dere går med rare klær. Folk med brunt hår er en elite med masse fordeler som vi andre ikke har. Dere syter. Alle med brunt hår er fylliker. Dere synes dere er bedre enn oss. Dere bidrar ikke til samfunnet. Dere vil bare ha oss andre bort.

Det henger ikke på greip, men det er der alt sammen. Ei merkelig suppe av fordommer. Du skal leve med dette til du dør. Men du er vant til det. Det har skjedd hele livet ditt. Som regel biter du det i deg. Holder kjeft og lar det fare. Den éne gangen du blir sint, er det garantert at du får høre: «Dere er så hårsåre».

Sånn er det å være same.

Sett utenfra virker det kanskje ikke så alvorlig. Revynumre på samenes bekostning, «uskyldige og morsomme» kommentarer om samer, en vits man «må tåle». Mange som sier sånt mener egentlig ikke noe særlig ved det. De er bare lært opp til å synes at det er noe morsomt ved samer. Det er lov å slå vitser om samer.

Det du kan tenke litt på er at for personen som «overreagerer» over «en uskyldig vits» -for henne er dette bare den siste i en jevn strøm av «morsomheter» som hun har hørt hele livet.

Det tærer, det kan vi love.

MYTE 9: SAMER HAR RARE KLÆR

Noen synes nasjonaldrakten vår er rar, og mener dette er grunn nok til å gjøre narr av oss.

Vi vil be disse «noen» om å tenke litt over de norske bunadene. Hvis de prøver å se på et norsk 17.mai-tog utenfra, med blikket til noen som ikke er vant til bunader, så skjønner de forhåpentligvis at å gjøre narr av samekofter er å kaste stein i glasshus.

Nasjonaldrakter ser «rare» ut i dag fordi de tar utgangspunkt i gammeldagse klær. Mange av oss samer er stolte av nasjonaldrakten vår og går med den så ofte vi kan. Hvis andre er for flaue over tradisjonene sine til å gå med klær som ikke selges på H&M så er det deres problem, ikke vårt.

MYTE 10: SAMER SLIPPER Å GÅ I FENGSEL PÅ GRUNN AV ILO-KONVENSJONEN

Noen påstander er så langt ute at det er vanskelig å gå dem i møte. Men siden det tydeligvis er nødvendig [1]: ved lovbrudd straffes samer på lik linje med alle andre.

Misforståelsen ligger i ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Noen sier at den fritar samer for straff.

ILO-konvensjonen sier faktisk at ovenfor «urfolk og stammefolk» (som konvensjonen gjelder) skal man prøve å finne andre straffemetoder enn fengsel. Konvensjonen er beregna både på urfolk som er godt integrert i storsamfunnet, og stammefolk som lever helt isolert fra resten. Punktet om å finne andre straffemetoder er nok helst beregna på de siste. I Norge er det ingen, samer eller ikke-samer, som har gått inn for at samer skal slippe fengsel.

Det som derimot kommer opp iblant er spørsmålet om språk og fengsling. Hvis en samiskspråklig og en norskspråklig får samme straff, men begge blir nødt til å kun snakke og skrive norsk under soning, vil den samiskspråklige fangen faktisk ha fått en strengere straff enn sin norskspråklige medfange. Han blir i tillegg til den vanlige straffen, fratatt sitt språk. Poenget er at dette er ikke rettferdig: Samme forbrytelse skal gi samme straff. Du får ekstrastraff hvis du er samiskspråklig og blir tvunget til å miste språket ditt.

MYTE 11: ALLE SAMER SNAKKER SAMISK

Hadde det vært så vel. Men mange samer, kanskje de fleste, kan ikke samisk. De har aldri lært språket. Dette kan vi takke den norske staten for.

I hundre år satte den norske staten inn alt på å ødelegge samisk kultur, og å få oss til å slutte å se på oss selv som samer. En viktig del av det var å bryte ned det samiske språket. Det var ikke lov å snakke samisk på skolen. Barn ble satt på internatskoler og holdt i norskspråklige miljøer hvor det var straff for å snakke samisk. Lærere fortalte foreldre at de måtte slutte å snakke samisk til ungene sine, ellers kom ungene til å aldri lære seg norsk – og det ville gå dem dårlig i livet hvis de ikke kunne norsk. I dag vet vi at det er en fordel å lære seg flere språk i barndommen, men det visste ikke folk på den tida.

I mange familier døde det samiske språket ut. Når du er vokst opp med norsk som morsmål er samisk et forferdelig vanskelig språk å lære seg som voksen. Det er ikke beslekta med norsk i det hele tatt, i motsetning til engelsk og tysk. Selv fransk og russisk er nærmere norsk enn samisk.

Så for mange av oss, kanskje de fleste: Vi er samer, og det kan ingen ta fra oss. Men språket, det har noen klart å ta fra oss, det vil si fra våre foreldre eller besteforeldre. Så du kan ikke forvente at samer kan samisk.

Dessverre.

MYTE 12: SAMETINGET ER UDEMOKRATISK, ET APARTHEIDSYSTEM

Vil du ha et Sameting? Vil du ikke ha et Sameting? Du har rett til din mening. Liksom nordmenn, er noen samer for Sametinget og noen samer mot. Men la oss da forholde oss til fakta og ikke oppspinn.

Å si at Sametinget er apartheid, er oppspinn.

Samer bestemmer ikke over ikke-samer. Sametinget er et høringsorgan i samiske saker, det forvalter penger til samiske formål, og det utnevner representanter til ulike styrer og nemnder rundt om kring i landet. Deriblant Finnmarkseiendomsstyret. Det ligger innflytelse i dette, men det utgjør ikke noen samisk «overhøyhet» over andre nordmenn. Det er snakk om at samenes valgte representanter skal få innflytelse over saker som avgjør samefolket.

Hvis vi ikke får noe som helst å si over vår egen skjebne, så vil vi dø ut som folk. Det har vi erfart: når andre skal bestemme over oss, synes de tydeligvis at vi er lette å nedprioritere. Derfor trenger samer innflytelse over den delen av politikken som går ut over samer. Sametinget er et forsøk på å få til dette.

MYTE 13: SAMENE STEMMER TIL SAMETINGET, IKKE STORTINGET

Ville du vært fornøyd med å stemme til kommunestyret og ikke Stortinget? Ikke vil heller.

Samene i Norge er norske statsborgere med fulle rettigheter, og stemmer til Stortinget som alle andre. Kandidatene til Stortinget er imidlertid stort sett ikke-samer, og det er ingen garanti for at samer kommer inn etter valget. På det beste blir det et par samer der, noen få. Det er altså nesten ingen av stortingsrepresentantene som kan noe om vårt folk (takk til det norske skoleverket for dette, forresten) og hva slags utfordringer vi møter. Derfor er Sametinget oppretta – som en garanti for at det skal finnes samer med innvirkning på politikk som angår samene.

Sametinget og Stortinget høres like ut på navnet, men er det ikke. Stortinget bestemmer over lover i Norge og velger Regjeringa. Sametinget har rett til å si sin mening om politiske saker, får forvalte penger som de tildeles av Stortinget og deltar i noen styrer, råd og utvalg.

Hvis samer kun hadde fått stemme til Sametinget og ikke Stortinget så ville vi hatt statlig organisert rasediskriminering i dette landet.

MYTE 14: SAMETINGET BESTEMMER OVER FINNMARKSEIENDOMMEN

Iblant får vi høre at Finnmarkseiendommen er apartheid mot ikke-samer. Hvis det hadde vært riktig som du ofte hører at Sametinget bestemmer over Finnmarkseiendommen, så ville det vært sant.

Men det er ikke sant.

Sametinget velger tre av de seks styremedlemmene i Finnmarkseiendommen. Resten velges av Finnmark fylkesting. De tre representantene fra Sametinget skal ifølge Finnmarksloven være bosatt i Finnmark. Altså er det ikke sånn at samer «utenfra» har makta over Finnmark, som noen også påstår.

Hvis Sametinget og Fylket sine representanter blir uenige, er det Regjeringa som avgjør. Videre er det Stortinget som har vedtatt, og kan endre, Finnmarksloven. Til syvende og sist er det altså den norske staten som bestemmer over Finnmarkseiendommen.

Til slutt: uten den samiske befolkninga hadde det ikke eksistert noen Finnmarkseiendom. Da hadde finnmarkingene, samiske eller ikke-samiske, hatt mindre kontroll over naturressursene i sitt eget fylke enn hva de har i dag.

MYTE 15: FINNMARKSLOVEN GIR SAMER RETTIGHETER SOM NORDMENN I FINNMARK IKKE HAR

Dette stemmer ikke. Finnmarksloven skiller ikke på folk etter etnisitet, men etter hvor de bor.

Den skiller mellom folk som bor i Finnmark og folk som ikke gjør det, og den skiller mellom folk i ulike finnmarkskommuner.

Alle bosatte i Finnmark har lik rett til jakt, noen typer fiske, molteplukking og å ta ut trevirke til husflid – i hele Finnmark. I tillegg har folk rett til innafor sin kommunes grenser å drive med en del andre typer fiske og sanking.

Det er heller ikke forbudt for folk utenfor Finnmark å utnytte naturresursene, men det er litt andre regler og avgifter. Disse kan du lese mer om hos Finnmarkseiendommen [1].

I alle tilfelle: det er ikke sånn at bare samer har rett til å fiske, jakte og plukke molte i Finnmark.

MYTE 16: SAMER GANNER ANDRE

Denne kan vi også skrive på kontoen «myter som er så merkelige at vi egentlig burde slippe å måtte knuse dem», men så sent som i 2012 var det en politiker som gikk ut i media og var redd for at han hadde blitt gannet av en same [1].

Det er en gammel myte at samer har tilgang på trolldomskraft. Kanskje er det også sånn at hvis vi virkelig hadde kunnet påføre folk uflaks og helseplager, så hadde enkelte politikere i Norge ligget hjemme med kronisk migrene heller enn å stå på talerstolen og anklage oss for svart magi.

MYTE 17: OSLO ER NORGES STØRSTE SAMEBY

Dette er jo ikke noen ondskapsfull myte akkurat, men den er likevel altså ikke helt riktig. Det bor veldig mange samer i Oslo, det er sant. Men vi mangler grunnlag for å si at det er Norges største sameby.

Det føres ikke statistikk over hvor mange samer som bor i Norge. Dessverre, mener noen. Så det er ikke mulig å si om det bor flest samer i Oslo, Tromsø, Alta eller andre steder.

MYTE 18: SAMER BOR BARE PÅ VIDDA

Den motsatte myten av «de fleste samer bor i Oslo» (se myte 17). Innlandskommunene Karasjok og Kautokeino er sterkt prega av det samiske. Veldig mange tror derfor at «viddekommunene» er de stedene samer stort sett bor. Dette er feil.

Kysten og områder lengre sør i Norge har også lenge vært hjem til samer. Sápmi – Sameland – strekker seg helt ned til nordre Hedmark. Fornorskninga har tært hardt på samekulturen: språket er borte veldig mange steder (se myte 11), og det samiske på mange måter er blitt «usynlig» mange steder. Men likevel er det samer der også. Samer bor spredt ut over hele landet, svært mange også utafor Sápmi – deriblant veldig mange i Oslo.

MYTE 19: SAMER OG FASTBOENDE LIGGER I KONFLIKT

Alle vi som skriver dette er fastboende samer, men vi krangler ikke så veldig med oss selv. De aller fleste samer er fastboende. Når samiske reineiere og fastboende havner i konflikt, skriver media ofte at dette handler om «samer mot fastboende». Men det kan veldig godt hende at de fastboende som er innblanda, også er samer [1].

Grunnen til at media skriver om dette som «samer mot fastboende», er mytene om at alle samer driver med rein (se myte 2), og at alle som driver med rein er samer (se myte 3).

MYTE 20: DET FINNES BARE 14000 SAMER I NORGE

Nei, vi er heldigvis flere enn som så. Dette tallet er basert seg på hvor mange som er registrert i Sametingets valgmanntall. For å bli med i valgmanntallet må du ikke bare anse deg sjøl som samisk, men også oppfylle noen krav. [1]. Det finnes imidlertid folk som anser seg som samer, men ikke møter kravene til å stemme til Sametinget. De er like mye samer for det.

En annen ting er at slett ikke alle som er samer har lyst til å stemme til Sametinget. De er kanskje ikke interessert i politikk, eller de har ikke tiltro til Sametinget, eller de er mot at det skal finnes et Sameting. Disse menneskene står ikke i valgmanntallet, som er basert på at folk melder seg inn selv. Men de er også samer.

Sist men ikke minst må du være 18 år for å skrive deg inn i valgmanntallet, så tallet omfatter altså ikke samiske barn.

Valgmanntallet er altså et register over samer over atten som oppfyller et sett krav og som ønsker å stemme til Sametinget. Det er ikke et register over samer i Norge. Det blir derfor helt feil å si at det er fjorten tusen samer i Norge. Vi er flere.

Hvor mange nøyaktig? Det er vanskelig å si, fordi norske myndigheter ikke har lagd noen statistikk over hvor mange samer som bor i Norge.

---

[1] Valg, Sametinget 03.05.2013, http://www.sametinget.no/Valg

MYTE 21: DU MÅ VÆRE SAMISK FOR Å FÅ UNDERVISNING I SAMISK PÅ SKOLEN

Dette er litt for sant, men heldigvis ikke helt sant.

Jo flere som lærer seg samisk, jo bedre. Samisk er et rikt, vakkert språk som trenger all den drahjelpa det kan få for å overleve.

Alle burde ha rett til å lære samisk, men sånn som loven står så har du sterkere rett på det hvis du er same.

Likevel: Hvis ti personer har lyst til å lære seg samisk på skolen, så har dere rett til det uansett hvor i Norge dere bor og uansett om dere er samer eller ikke. Så hvis dere er ti ikke-samer som vil lære dere samisk, har dere loven på deres side.

Hvis du bor innafor det såkalte Forvaltningsområdet for samisk språk [1] har du rett på opplæring i og på samisk, same eller ei, og du kan godt være alene om å ønske det. Du trenger ikke ni andre.

Men: Hvis du ikke bor i Forvaltningsområdet, og ikke har hjelp av ni andre som vil lære samisk – da må du ifølge Opplæringsloven faktisk være samisk for å ha rett på samiskopplæring.

Nå er det sånn at lovverket har ellers ingen definisjon på hva det er å være «samisk», men akkurat i Opplæringsloven har Stortinget tatt seg den frihet å definere det: en person som kan skrive seg inn i valgmanntallet til Sametinget (se myte 19) eller er barn av en slik person.[2]

Sorry, vi skulle gjerne hatt det annerledes.

---

[1] Forskrift om forvaltningsområdet for samisk språk, Lovdata 03.05.2013, http://www.lovdata.no/for/sf/fa/xa-20050617-0657.html

[2] Opplæringsloven, http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-007.html

MYTE 22: DET FINNES BARE ETT SAMISK SPRÅK

Denne myten har vi bidratt litt til sjøl, dessverre (se myte 21). Vi også har snakka om «det samiske språket» i entall, men dette er nok ei forenkling.

Det fantes en gang i tida elleve ulike samiske språk – sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kemisamisk, akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk. Mange av disse språkene var ikke gjensidig forståelige selv om de er åpenbart beslekta – kanskje litt som norsk og islandsk.

På grunn av den antisamiske politikken som ulike stater førte før i tida, så er mange av de samiske språkene utdødd eller døende i dag. Innafor Norges grenser har det blitt snakka sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk og skoltesamisk. I dag gjenstår sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Pitesamene og skoltesamene finnes fortsatt på norsk side, men nesten ingen av dem kan sine egne språk lenger. I likhet med så mange andre samer (se myte 11).

Nordsamisk, som snakkes fra Narvik og nordover i Norge, er det største samiske språket, og har mange dialekter. Den sjøsamiske dialekten på kysten av Finnmark og Troms stod lagelig til for hogg under fornorskninga, så det er ikke mange som snakker den lenger – men på kysten prøver flere å lære seg samisk i dag. Ellers er det ulike dialekter øst og vest i Finnmark, og de sørlige delene av Troms har også sin egen dialekt.

Lulesamisk snakkes av færre, men står spesielt sterkt i Tysfjord i Nordland. Sørsamisk er det samiske språket fra Saltfjellet og ned til sydkanten av Sápmi (ved Trollheimen, Dovre og Femundsmarka). Dette språket skiller seg sterkt fra nordsamisk og lulesamisk, og er spesielt trua.

MYTE 23: SAMER VIL AT BARE SAMER SKAL KUNNE FISKE

Iblant får vi høre at samene vil ha, og får tildelt av staten, en egen «samekvote» med større fiskekvoter enn andre fiskere. Det er sant at enkelte samiske fiskere vil ha større kvoter, på samme måte som enkelte andre, ikke-samiske fiskere også ønsker dette. Men det er ikke sånn at noen fiskere får tildelt større fiskekvoter fordi de er samer.

I Norge er det ikke mulig å gi folk særrettigheter til naturressurser fordi de tilhører ei bestemt folkegruppe. Derimot gir staten iblant folk som bor i visse områder særrettigheter innafor sitt bostedsområde – som spesielle fiskekvoter, og andre rettigheter til å sanke av naturens goder innafor de bestemte områdene. Når slike områderettigheter blir gitt, er det på grunnlag av bestemmelser om å sikre det materielle grunnlaget for samisk nærings- og kulturutøvelse generelt.Det er altså ikke sånn at dine samiske naboer får rettigheter til fisk, bærsanking, jakt osv. – som ikke du også får. Alle innafor et område behandles likt.

Grupper avfiskere som er bosatt i Finnmark, Nord-Troms og noen kommuner i Nordland får tildelt en ekstrakvote som følge av anerkjennelsen av retten til fiske for småskalafiskere i samiske områder. [1].

En av de første gangene denne ekstrakvota ble tildelt, protesterte fiskere i Steigen i Nordland på at fiskere i nabokommunen Hamarøy kunne få opptil 12 tonn mer i fiskekvote for året 2013 enn dem selv [2]. Dette var fordi Hamarøy kommune er del av virkeområdet for Sametingets tilskuddsordninger. Steigen kommune kunne ha sikra sine fiskere, samiske og ikke-samiske, den samme kvoten ved å søke om å bli med i denne ordningen.

MYTE 24: SAMENE VIL TA FRA ANDRE RETTEN TIL Å PLUKKE BÆR OG DRIVE JAKT

Vi har tidligere snakka litt om dette med at «samene vil» ditten og datten (se myte 4). Som sagt: vi har ikke én vilje og er ikke enige med hverandre i absolutt alt. Ut over det, så kan du se (myte 14) og (myte 23).

MYTE 25: SAMER ER IKKE ET URFOLK. / ILO 169 GJELDER IKKE FOR SAMER.

Hver gang samer omtales som «urfolk» i media kan vi være sikre på at noen hopper fram i kommentarfeltet og sier at «nei, samer er ikke et urfolk».
Hva er egentlig et urfolk? Det finnes mange ulike ideer om hva som skal til for at et folkeslag kan kalle seg dette, men ingen definisjon som alle er enige om. Norge har imidlertid signert ILO 169, den internasjonale konvensjonen om urfolks og stammefolks rettigheter. Ifølge ILO 169 er urfolk et folkeslag som bebodde landet «på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt» [1].

De som hevder at samer ikke er urfolk sier ofte at for å være et urfolk må du leve helt adskilt fra resten av samfunnet, og at samer er for integrerte i det norske samfunnet til å være et urfolk. De peker iblant på ILO 169s punkt 1.1.a. som forklarer hvem som regnes som «stammefolk». Da har de glemt at etter punkt 1.1.a. følger det et punkt 1.1.b. hvor det står at man er «urfolk» i et annet folkeslags nasjonalstat så lenge man nedstammer fra et folkeslag som bodde i et område av staten før dette området ble en del av staten. Da Norge signerte ILO 169 var det på bakgrunn av at staten mente samene var et urfolk etter ILOs definisjon [2].

Vi hører også iblant noen si at samene ikke er et urfolk fordi andre folkeslag kom til Nord-Norge og Trøndelag før oss (se myte 26). Det finnes ingen forskning som tyder på at andre folkeslag kom til nordområdene før samene, men uansett så trenger man ikke å ha kommet «først» for å være et urfolk. Samefolket bodde i sine landområder før de nordiske statene og Russland fordelte områdene mellom seg, og oppfyller dermed definisjonen på et urfolk.

MYTE 26: SAMENE KOM IKKE FØRST / «FINN» OG SAMER ER IKKE DET SAMME

Det er mange som liker å påstå at nordmenn eller andre folkeslag kom før samene til nordområdene. Dette finnes det ikke noe belegg for å påstå.
Den norrøne høvdingen Ottar som reiste langs kystene i nord hvor ingen nordmenn bodde, forteller at et folk som han kaller «Finnas» holdt til der. Vi hører iblant noen si at disse «finnene» ikke var samer, men et helt annet folkeslag, og at samene kom til nordområdene mye senere. Denne misforståelse beror på at først i nyere tid har man på norsk begynt å kalle samefolket for «samer», et navn som har utspring i folkets eget navn på seg selv. Før i tida kalte man på norsk samene for «finner» og «lapper».

Det finnes noen som ikke går med på at finner og lapper er de historiske norske navnene på samer. Men ingenting tyder på at dagens samer er et anna folk enn det man før kalte «finner» og «lapper». Faktisk, «finn» og «lapp» har jo vært i bruk om samefolket helt fram til våre dager, og brukes iblant fortsatt. Disse gamle navnene har imidlertid fått en negativ klang, og det kan lett oppfattes som fornærmende hvis du bruker dem om samer i dag.

MYTE 27: SAMENE ER FOR UTBLANDA MED ANDRE FOLKESLAG TIL Å KUNNE KALLES SAMER

Noen mennesker sitter tydeligvis fast i en rasetenking som resten av verden forlot for over et halvt århundre siden.

Hvis vi skulle stille krav til «raserenhet» kunne folk nordpå hverken kalle seg samer eller nordmenn. «Raserene» mennesker eksisterer ikke, heller ikke nordpå. Folk har strømmet til nordområdene i all tid, og blod har alltid blitt blanda. Etterkommerne har endt med å kalle seg ulike ting og identifisere seg med ulike etniske grupper. Same, norsk, kven, norsk-samisk, samisk-norsk, kvensk-samisk, og så videre.

Tilhørighet til et folkeslag har uansett ikke med blod å gjøre, dypest sett, men med identitet og kultur.